På fredag var Trondhjem Mikrobryggeri 10 år, og de hadde bedt inn til selskap for alle de faste kundene. Jeg begynte å gå der allerede kort tid etter de startet, og har hatt dem som ett av ganske få stamsted siden. De to første timene denne kvelden var puben stengt for andre enn spesielt innbudte gjester. Prosedyren var grei, man fikk et glass, og når man leverte det inn tomt, så kunne man få et nytt - fyllt. Det ble likevel ikke noen vill drikke-så-mye-du-vil-fest, selv om stemningen raskt ble meget god og livlig.

Eksakt hva som er fødselsdagen til TMB er kanskje litt uklart, for jeg ser av ølnotatene mine at femårsjubileet ble feiret en gang mellom 17. og 24. januar 2004. I år feiret de det på 5. desember. Formodentlig er det flere datoer som er aktuelle, men det er byggeriet som sitter med bryggeloggen og vet når den første batchen ble brygget og satt på tapp.

Ølet de hadde brygget for anledningen het ganske enkelt «Jubileumsøl» og var TMBs inntog inn i ekstremølet verden. Selv om de har hatt et meget godt øye til øl med hard humling, så har de samtidig vært bevisst på ikke å skli sakte inn i hophead-heaven med litt mer humle for hver batch. Med jubileumsølet tok det det helt ut, og jeg vil ikke nøle med å kalle det en dobbel IPA. Det var mye bitterhumle, det var mye aromahumle, og jeg tror de hadde tørrhumlet det endel også. Det var i alle fall tre humletyper som var med, og jeg husker Chinook og Summit. Sistnevnte snakket eierne om i månedsvis etter at de var på studietur i USA og smakte den for første gang. Derfor var det ingen overraskelse at det var nettopp den som var brukt - selv om det er en vanskelig humle å få tak i.

Nå var det ikke bare jubileumsølet som var tilgjengelig denne kvelden, de serverte totalt fire øl, hvorav tre var av det normale sortementet. Dog serverte de ikke bitter eller stout, for de tar så lang tid å tappe at det var logistisk uaktuelt denne kvelden. Og du verden! Hvor fort går det ikke å tappe og servere øl når man ikke skal betale og tabulere regninger og fikle med kort og slikt.

Selve jubileumsølet var omtrent som en bitter på fargen, det var klart med høy bitterhet og mye humle, endel citrus, tørt, fyldig, kanskje noe krydderaktig, med et visst alkoholbitt selv om det «bare» holdt 6%, og med bare små antydninger til skum. Kolla mente det var noe såpesmak i det, men det får stå for hans regning. Det ble kanskje servert litt kaldt - vi målte det til 7°C - men ølet vokste på å varmes opp.

Når jeg ser av notatene mine fra fem år tilbake, ser jeg at jubileumsølet den gang ble beskrevet som en mellomting mellom bitteren og amber'en på TMB, men noe mørkere enn dem. Jeg skrev at dengang var det mer rødlig tone på ølet, med mye CO2, samt at vi syntes det da hadde noe snev av røyk i tillegg til bitterheten. Selv om det er endel forskjeller på farge og smak, er det ikke helt galt å si at de to ølene ligger i samme gate.

Til ølet ble det servert grisini på bordene, samt at det var gratis buffet med både varmretter, salat og ostetallerken. Dessverre var det mest blåmuggoster, mens jeg synes faste, gule oster er best, gjerne de som har vært modnet lenge og begynner å krystallisere seg.

Da klokken ble sju stoppet de gratisserveringen og slapp inn andre gjester, og jeg tror ungdommene som på denne tiden begynte så vidt å fylle byens utesteder under oppkjøringen til lørdagskvelden ble litt perplekse. De fant en pub breddfull av gamlinger i den beste stemning. Forundret kikket de rundt mens de mumlet «hva skjer egentlig her?»

Nå er det vel minst fem år til neste gang. Jaja, den som venter på noe godt ...

Det var blitt ettermiddag siste dag, og vi hadde ennå ikke sett Manneken Pis. La meg tilstå at jeg følte at jeg måtte se ham, alle må jo se ham, turistene svermer i retning av ham. Det er sikkert noe de tilsetter vannet i Brussel som får deg til å ville det.

Vi trasket ham i møte, og ble ikke postitivt overrasket: det var akkurat så kommersielt som en turistfelle skal være. Men sidesynet mitt fanget opp et skilt der det stod «Poechellenkelder», som var en av kanskje-pubene som vi hadde prioritert bort under turen. Nå stod vi 20 meter unna og hadde valget mellom puben og å stirre på en statue av en pissende snørrunge. Det var et enkelt valg.

Poechellenkelder er holdt i litt gammel stil, man får nesten Peppes-vibber. Den vennlige kelneren oste av respekt for og glede over øl. Litt etter oss kom det inn to middelaldrende dansker og bestilte «lager». Han svarte med stolthet og lett proviserende stahet at denslags hadde de ikke, men de hadde mye godt, skikkelig øl i stedet. Så ville de heller ha en schnapps, som kelneren heller ikke kunne servere, og så fulgte en diskusjon der kelneren hevet øynebrynene akkurat så mye og gestikulerte på akkurat de måtene som fortalte hva han mente uten å være uhøflig. Etter litt om og men endte de to kultursensitive dansker med et klart, lyst øl og en Cola. Dét er en kelner etter min smak.

Han skjenket ølet vårt med omhu. For ham var ikke skjenkingen bare et spørsmål om å forflytte ølet fra flaska til glasset på kortest mulig tid. For ham var skjenkingen et rituale, ikke jålete eller flåsete som man tidvis kan se vinkelnere og barristas utføre det, men med oppmerksom fokus, samtidig som det var effektivt. Da vi hadde bestilt et par nye øl, og Magni var på toalettet da han kom med fulle flasker og tomme glass, spurte han om han litt engstelig om han skulle vente med å skjenke til hun kom tilbake. Da han serverte en Stouterik fra De la Senne, sa han med en lett bekymret mine «Vennligst ta godt vare på den, for den er virkelig god». Det må være frustrerende å være servitør, og servere de siste flaskene av en ypperlig batch, og ikke være sikker på om kunden er i stand til å sette pris på det.

Han fortalte at han hadde servert på La Grand Place tidligere, men det ble altfor turistinfisert - det var bare snakk om fart og effektivitet og masse turister uten respekt for øl. Men her på Poechellenkelder trivdes han bedre. Jeg spurte om ikke det var mange turister her også, gitt at de lå et stenkast fra Manneken Pis. Jo, litt ble det jo, men de kunne nok fått enda flere om de hadde omprofilert seg. Men det ønsket de kort og godt ikke. De ville heller at de rette kundene fant dem, enn å ty til glorete reklame og innkastere og prostituere stil og utvalg.

De hadde forresten limt fast en to-euro på et trappetrinn ned til kjelleren og toalettet. Meningen var at folk skulle forsøke å plukke den opp. Jeg avslørte den på trinnets manglende slitasje i en glorie rundt mynten, noe som viste at den måtte ha lagt der lenge. Og ja, jeg måtte forsikre meg om at den antagelsen var rett. Det var sikkert noen som lo i skjegget. Det minnet meg om puben med en liten Amor-engel på dametoalettet. Det var festet et plastfikenblad over den lille cherubens edlere deler - tilsynelatende for bluferdighetens del, men i virkeligheten var det koblet til en ringeklokke i publokalet, slik at de faste gjestene som visste hva signalet betød, fnisende kunne konstatere hvilke av de kvinnelige do-gjestene som ikke kunne dy seg for å inspisert de tildekkede juvelene.

Apropos toaletter, pubtoalettene i Brussel er omtrent som norske, men med det unntak at det vanligvis bare er kaldt vann i vasken. Det sies at såpe er viktigere for renhold enn at vannet er varmt, så det er egentlig greitt for min del.

Internett er en viktig kilde til opplysninger om puber, og der kan man blinke ut de mest lovende, men det er likevel et lotteri hvilken som er den beste opplevelsen. Når man besøker en pub én gang, er det ofte tilfeldighetene som bestemmer inntrykket. Var den underbemannet den kvelden, var den overfylt, hadde servitøren en dårlig dag, var kokken under opplæring? Når man går på sitt vanlige vannhull veier man positive og negative opplevelser opp mot erfaringene, mens det er førsteinntrykket som dikterer når man trår inn i en ny pub. Sånn sett er en pubcrawl i en fremmed by som en slags speed-dating: brutalt, urettferdig, utypisk og gjort på magert datagrunnlag, men likevel med fart, spenning og effektivitet. Og ofte er det vel slik at førsteinntrykkene er en god førsteapproksimasjon til virkeligheten?

Musikken der var heldigvis ikke den evinnelige, generiske europoppen som er så vanlig andre steder i Brussel. De spilte Louis Armstrong, og det passet til stedet. Jeg mener - uten blygsel - at det er en stor fornærmelse overfor kundene å spille europop på slike utesteder. Lyden er ikke bare et tomt rom som kan fylles med det billigste som var i tilbudsdisken på den lokale platesjappa. Det er nesten like viktig å designe lydbildet i lokalet som det er å sette sammen menyen av øl og mat, og dekorasjonene på veggene.

Av øvrige øl, smakte vi på den De Dolle Oerbier, som var en positiv opplevelse, om enn kanskje ikke med så gamle røtter som jeg først tolket navnet til. Vi hadde en La Caracole Nostradamus som jeg synes like sær som personligheten den var oppkalt etter, og litt for søt. Vi hadde en La Senne Equinox som jeg synes var utypisk bitter for Belgia. Til slutt ble det Affligem Christmas og Christmas Leroy med krydder og solbær i tillegg til det den belgiske basissmaken.

Poechellenkelder ble ikke vår siste pub på turen, men den burde fortjent å få sette punktum. Vi tok et par øl på flyplassen. Ikke noe galt sagt om flyplasser, men det er ikke et sted å valfarte for å smake øl. Det blir alltid en nedtur, så la meg hoppe over den opplevelsen.

Hva rakk vi ikke? Vi kom aldri til Beer Mania, men det er kanskje like greitt, for vi lastet opp med tilstrekkelig øl fra andre ølbutikker. Ei heller kom vi oss til Chez Moeder Lambic, noe plaget meg mer. Men når man har begrenset tid, så må man prioritere og ekskludere. Et annet sted jeg gjerne skulle ha besøkt, var t'Spinnekopje, som flere hadde anbefalt. Det er en liten restaurant - «bestill i god tid!» hadde man sagt - der menyen har mye mat som delvis er laget med øl. Men prioriteringene var harde, og vi hadde ikke bestilt i forkant, så det ble ikke slik denne gangen.

Hva skulle jeg ha gjort annerledes? Tja, vi burde ha fått tak i et godt kart over alle buss- og trikkeholdeplasser og en rutetabell. Det er fellen jeg har gått i før. «Det er sikkert ikke så langt å gå.» ... «Jeg kan finne det litt senere.» ... «Det er ikke så lenge til vi skal reise hjem.» Nei! Skaff et godt kart, en komplett rutetabell over kollektivtrafikken og en dags- eller ukesbillett, og skaff det senest på flyplassen ved innreise. Prat hull i hodet på folkene i infokiosken til du får kartene og rutetabellene - ikke tenk at det viktigste er å få sjekket inn på hotellet, for da risikerer du å aldri få tak i kartene og rutetabellene.

Spørsmål om plassering av øl i skråstilte hyller

I butikken deres er det brukt skråstilte hyller nederste i hylleseksjonene for varegruppen øl, hvilket er negativt for kvaliteten på ølet. Jeg kontaktet Vinmonopolet sentralt i desember 2007, og fikk svar fra daværende produktsjef Anita Mikalsen som skrev følgende på dette punktet:

I våre butikker er det en uttalt policy å lagre og stille alle ølflasker stående.

Jeg har i etterkant brevvekslet elektronisk med Vinmonopolet, og i september 2008 gav produktsjef Martin Paulsen følgende klargjøring og utdypelse:

Som tidligere produktsjef Mikalsen uttalte i et svar til deg, er det en uttalt policy at alle ølflasker skal lagres og stilles stående i våre butikker. Utsagnet "uttalt policy" kan tolkes som en retningslinje vi forventer at butikkene skal følge og overholde. Slike meldinger blir sendt ut sentralt og dersom noen ikke har fått dette med seg, skal vi sørge for at det blir gitt beskjed igjen.

Oppstillingen av ølflasker i deres butikk er imidlertid ikke i samsvar med den policy som Vinmonopolet sentralt har formulert. Hva mer er, de ølmerkene som lagres i de nederste, skråstilte hyllene er delvis av den typen levende øl med gjærutfelling som nettopp best bør lagres loddrett stående. Om det i disse hyllene kun hadde vært øl som var filtrert og pasteurisert, ville jeg ikke lagt så stor vekt på plasseringen i slike hyller.

Spørsmålene jeg ønsker svar på er:

1. Hva er motivasjonen for at man i deres butikk har valgt å bruke skråstilte hyller for øl, og videre sette øl med gjærutfelling i dem, i strid med Vinmonopolets uttalte policy?

2. Har dere tenkt å endre denne praksisen?

Med forventningsfull hilsen,
Anders Christensen

Det er fritt frem for å kopiere og tilpasse dersom du ønsker å sende til tilsvarende brev til ditt lokale pol. Send meg da gjerne en mail. Jeg er dessuten spesielt interessert i høre hva resultatet av slike henvendelser blir.

Jeg har idag vært rundt på alle de seks polene i Trondheim, og her er status fra denne turen. La meg fraråde å kjøpe disse ølene på disse stedene. Ja, jeg vil faktisk gå så langt som til å oppfordre til å gjøre ølinnkjøpene på de to polene som har skikkelig oppbevaring, og å fortelle betjeningen der om det, og hvorfor man kommer til nettopp deres butikk.

• Først ute var polet på City Syd, der alt var i orden, og ingen øl stod i skråhyller. Bra!

• Neste på var Valentinlyst, og der traff jeg problemene i fullt monn. Følgende øl med gjærutfelling stod i skråhyller Nøgne Ø Porter, Saison og Imperial Stout, Raastad Imperial Stout og Erdinger Weissbier. Totalt var det ti øl i skråhyllene, hvorav to var utsolgt.

• Så var det City Lade, der seks øl stod i skråhyller, hvorav Mikkeller Beer Geek Breakfast og Raasted Imp. Stout har gjærutfelling.

• På butikken på Solsiden var det åtte øl i skråhyller, hvorav en utsolgt og fire med gjærutfelling: Mikkeller Beer Geek Breakfast, Corsendunk Pater, Raasted Imp. Stout og Young's Special London Ale.

• På Byhaven var to av seks øl i skråhyllene med gjærutfelling: Gouden Carolus og Haandbryggeriet Norwegian Wood.

• Til slutt var jeg i Munkegata, der man ikke brukte skråhyller (bra!), og der jeg følgelig gjorde mine innkjøp for dagen.

Jeg har direkte eller indirekte hørt flere argumenter for hvorfor det enkelte polet mener at ølet kan stå i skråhyller, men jeg fester ingen tillit til noen av dem. Først er det argumentet om at det er polet sentralt som har installert hyllene, og det lokale polet kan ikke gjøre om på det. Det stemmer at design av butikkene gjøres sentralt, men vi snakker her om å fjerne innsatser i hyllene, ikke omkalfatre hele butikken eller endre hvilke varegrupper som står i hvilke hylleseksjoner.

Dernest er det argumentet om ølene må stå i en spesiell rekkefølge, etter produktnummeret. Selv om det er en viss tendens til at ølene omtrentlig følger i samme rekkefølge, så har jeg sett nok unntak til at jeg ikke fester lit ved denne forklaringen. Det er nok å se på ølene som er listet over. Eller for å si det på en annen måte, betyr det at alle butikkene flytter alle ølene de har en plass til høyre, dersom det skulle komme et nytt øl med aller lavest produktnummer?

Så er det argumentene over temaet om at ølet ikke har vondt av det, så det er ikke noe problem. Jeg hører til dem som ønsker ølet sitt mest mulig klart og fritt for gjær - og som samtidig ønsker levende ferskøl. Det er da helt klart at det er mest hensiktsmessig å oppbevare ølet loddrett, og jo oftere gjæren virvles opp, jo mindre fast blir den kaken med gjær på bunnen. Om polet mener at skrålagring er hensiktsmessig, så burde de i så fall hatt emballasje for kunne frakte ølet hjem i samme skrå vinkel.

Jeg har også møtt en avproblematisering av skråhyller basert på en sammenblanding mellom gjærutfelling og utfelling av bunnfall. Dersom øl (og endel andre drikker) blir stående mange nok år, vil det ofte felle ut bunnfall, i en prosess der ølet forvandles til noe som kan minne om tørr sherry. Dette er en helt annen type bunnfall enn gjærutfellingen som kommer etter at ølet er ferdig gjæret og flaskemodnet. Dersom betjeningen på Vinmonopolet sier at bunnfall på øl ikke er et problem fordi omløpet av varene gjør at de ikke står der så lenge, så har de gått i denne misforståelsen og har ikke fått med seg at gjærutfelling er en del av modningsprosessen før ølet blir drikkendes.

Jeg er gjentatte ganger blitt spurt om hvordan det gikk med henvendelsen min til Vinmonopolet om skråstilte hyller. Jeg har somlet og fomlet med å fortelle om det, men bedre sent enn aldri. Men først litt om bakgrunnen. Jeg sendte før jul i fjor en juleønskeliste, og fikk et svar, som jeg bad om utdypinger på.

Svaret jeg fikk fra polet kom 30 september i år, og er sendt fra Martin Paulsen, som titulerer seg som produktsjef. Om dette med plassering loddrett eller i skråhyller har han følgende utdyping å komme med:

Som tidligere produktsjef Mikalsen uttalte i et svar til deg, er det en uttalt policy at alle ølflasker skal lagres og stilles stående i våre butikker. Utsagnet "uttalt policy" kan tolkes som en retningslinje vi forventer at butikkene skal følge og overholde. Slike meldinger blir sendt ut sentralt og dersom noen ikke har fått dette med seg, skal vi sørge for at det blir gitt beskjed igjen.

Det kan vanskelig tolkes som noe annet enn at butikker som bruker skråhyller gjør dette etter eget initiativ og i direkte konflikt med de retningslinjene som Vinmonopolet har for kvalitetssikring av lagring og utstilling av varene. Jeg skal begynne å mase på polene her i Trondheim for å få dem til å slutte med dette, og jeg håper andre kan gjøre tilsvarende andre steder - se mer om dette under. Når det gjelder temaet om betjeningens ølkunnskap, så skriver Paulsen:

For oss er det viktig at alle produktgrupper blir behandlet seriøst og vi jobber langsiktig og målrettet med å bedre kunnskapsnivået for alle varetyper i våre butikker. Det er et arbeid vi vil fortsette med.

Det er kanskje mer en erklæring om hva man ønsker enn håndfast og praktisk informasjon, men det er i det minste hyggelig å vite at det dypt inne i pol-systemet finnes noen ønsker en kontinuerlig forbedring av kunnskap om og behandling av ølet de selger. Om plasseringen av ølhyllene i butikkene er han også passelig vag, men jeg har forståelse for at han ikke kan eller vil går dypere i den materien. Her er hva han sier:

Når det gjelder plassering av produkter i butikk er det naturlig at øl samles på et sted. Hvordan du oppfatter og vurderer plasseringen kan ikke jeg svare for, men jeg vil gjerne opplyse om at plasseringen av de ulike produktgruppene ikke blir utformet av den enkelte butikk, men av vår spacing avdeling.

Jeg vil gjerne presisere at øl ikke har et lavere status preg hos Vinmonopolet, men at vi tar kategorien svært alvorlig og med glødende interesse. Til tross for et relativt lavt salg, det vil si 0,4 prosent av det totale salget, fortsetter vi vårt arbeid med å utvikle kategorien.

Jeg synes det er et greitt svar. Det mest håndfaste der er at pol som bruker skråstilte hyller bør innrapporteres til produktsjefen for øl dersom de ikke selv rydder opp i saken når det påpekes. Jeg foreslår at vi alle tar tak i våre lokale pol i den grad de synder med skråhyller. Som nevnt skal jeg ta tak i polene i Trondheim, og jeg kommer til å formulere et standardbrev som dere kan kopiere. Enda enklere er det å bare prate med folkene på polet, men denne fremgangsmåten har lett for ikke å sette noe spor etter seg, slik at når ingenting skjer og man tar det opp igjen, så svares det at dette har man ahhldri hørt noenting om før. Med brev tvinges de til å ta større ansvar i svar og behandling.

Søndag formiddag ble det hovedsaklig tradisjonelle turistaktiviteter, med innkjøp av souvenirer av mange slag.

Jeg hadde sett meg ut en pub som jeg hadde lyst til å besøke, den lå like ved La Becasse, og liksom denne lå den i enden av en kort bakgårdsgang inn fra gata. Dessverre, puben, L'image de Notre Dame var stengt da vi kom dit, men tyve meter unna lå enda en av disse bakgårdspubene: Au Bon Vieux Temps. Et noe slitent sted, stille og rolig på en søndag formiddag. Musikken de spilte var i det minste i tråd med stilen og stedet: Freddy Birset og Jacques Brel.

Veggene der var gulbrune, og det var ikke før Magni pekte på fingermerkene at det gikk opp for meg at det var innrøking. Vanligvis gir innrøking lyse border rundt bilder og i hjørner, for der er lufta litt mer stillestående, slik at røyken ikke setter seg fullt så intenst. Her var denne borden presset ned til en nesten usynlig tynn stripe, og gudene alene må vite hvor mange tonn tobakk som hadde gått med til å skape denne patinaen.

Men ølet var godt, puben hadde sjarme og gammel storhet, og den virket ekte - selv om dens beste side neppe er som nesten-tom, slik den var da vi besøkte den. Det er slik jeg forestiller meg en nabolagspub for de som har bodd i Brussel i generasjoner. Ifølge beskrivelsen på RateBeer var det et favorittsted for flygerne i RAF under krigen - formodentlig aller siste del av den.

Stedet hadde et øl som jeg oppfattet som Dietrich - men det var ikke så lett å finne ut hva det egentlig var. «C'est une bière blonde» var svaret da jeg forsøkte å spørre. Tja, jeg foretrekker en dubbel eller brune fremfor en blonde eller trippel, men jeg er alltid åpen for noe nytt, så jeg bestilte den. Så ble jeg da også temmelig lang i maska da jeg ble servert en pilsner fra Luxemburg, formodentlig fra Diekirch, og deres Premium lager. Men like lite planlagt som øltypen var, like uventet og overraskende var smaken. Vel, det var ikke smaken som var u-pilsneraktig, men lagerølets rene, klare tydelighet, koblet mot pilsnerens lette enkelhet stod i sterk kontrast til ølene vi hadde drukket de siste dagene. Sånn sett var den en kjærkommen forfriskelse til alle de belgiske fruktig-søte ekstremitetene. Jeg ble nesten fristet til å gjøre det til en vane å drikke en smakslett lager innimellom de tunge ølene i en lang smakesesjon.

De hadde også et øl som het Vieux Temps, men det var ikke spesielt imponerende eller bemerkelsesverdig. Kanskje har det kvaliteter som først kan avdekkes etter flere smakinger, men førsteinntrykket var litt kjedelig og pregløst. Vi forlot stedet etter to øl, men jeg tror jeg kunne kastet anker og gått i et lengre opplag der, for det er en av disse pubene som er er så herlig isolert fra det byens jag og mas som foregår bare noen meter utenfor. Å trå inn i dem er som å warp'e fra ett univers til det neste.

Til lunsj valgte vi Roy d'Espagne, som ligger på La Grand Place, og er et prestisjebygg som kongen av Spania fikk oppført som residens i Brussel. Bygget var staselig nok, og innredningen var eksentrisk nok, men holdt ølet mål? For så vidt, tatt i betraktning av at det ikke noe ølsted, men et matsted med øl.

Nettopp dette er også det fine med Belgia, for du kan gå fra sted til sted, og de har stort sett et nytt øl å oppdage hele tiden. Det sier seg selv at det er grenser for lenge man kan vandre rundt på en slik oppdagerferd og stadig treffe på hvite øl-flekker på menyen. Men for en nordmann traumatisert av Polets mørke skygge er Belgia som et lemmenår for en rev. Uansett, for en helg fungerer det med noe-nytt-på-hvert-nytt-sted, kanskje for en hel uke eller liten måned også. Kontrasten er enorm til forventningen på en random pub-crawl hjemme ... Dahls, Dahls, Dahls, Ringnes, Dahls, Hansa, Dahls, Dahls, Dahls, Mack, Dahls ... (og nei, det er ikke noe galt med Dahls, det er bare litt kjedelig hvis det ikke finnes alternativer.)

Fint er det også at det ikke bare er akseptert, men nærmest forventet at man har øl fra ulike bryggerier. I altfor mange land har pengepugerne monopolisert hele ølnæringskjeden fra brygging via distribusjon og helt frem til serveringsstedet. Resultatet er at den enkelte pub serverer øl fra kun ett bryggeri. Selv om det strengt tatt ikke er noe galt ved det, så gir det et øl-enfold à la Norge i stedet for øl-mangfold à la Belgia. Riktignok har man også i Belgia fått bryggerikonglomerater, men det virker som de i større grad opprettholder de enkelte bryggeriene.

Nåvel, hos spanskekongen ble først det en Hoegarden Grand Cru, med farge av gyllen messing og lyst hode. Den var svakt disig, den hadde litt aroma av fjøs, men hadde ellers en krydderaktig smak. Begrepet «Grand Cru» er lånt fra vinverdenen og betegner vingårder med det beste potensialet. Men i motsetning til vinverdenen, der begrepet er regulert med de beste intensjoner og stivnet i en avbildning av vinverdenen for fem generasjoner siden, så betyr det i belgisk ølverden lite. Det er noe man legger til på etikettene for å signalisere at dette ølet er man spesielt stolte av. Eller kanskje for å signalisere at du ikke skal klage om du synes prisen er høy. Det er ingen typebeskrivelse, og således er det milevid forskjell mellom Hoegarden Grand Cru og Rodenbach Grand Cru. Begrepet er omtrent like betydningsfult som «premium»

Deretter ble det en Belle Vue Kriek, et øl som for endel år siden var å få i Norge - men som jeg ikke har sett på svært lenge. De hadde den faktisk i innvandrerbrustadbua hvor jeg gjorde etter-stengetidsinnkjøpene mine på Lademoen på 1990-tallet. Den har tydelig kirsebærsmak, men den har en fin balanse som ikke gjør den for sur. Skummet er lyserødt som det gjerne er på en kriek. Men er det et øl eller en rusbrus - det er vel de som heller til det siste.

Kanskje var jeg bare irritabel på grunn av ustillet sult da jeg kom inn og fikk mitt førsteinntrykk, men jeg likte meg ikke hos Roy d'Espagne. Det er ofte utfra detaljene man trekker de store førsteinntrykkskonklusjonene. Vi fikk et glass med skår, vi fikk gratis peanøtter som smakte som noe som hadde frontkollidert med holdbarhetsdatoen. Utvalget var ikke spesielt stort til Belgia å være - spesielt siden det stod «beer bar» på vinduene - men til gjengjeld var det robust priset. Det virket staselig, men ikke ekte. Det var ikke de store tingene, og jeg festet meg sikkert ved de urettferdige tingene, men det var ikke noe sted jeg følte for å gjøre til noe stamsted.

Aller, aller innerst, dypest nede i Helvete, mistenker jeg at er det en heit liten flekk som er reservert for Ventelos sarkastiskt navngitte «Support»-avdeling. De har en god stund nå uovertruffent okkupert førsteplassen for irritasjonsmomenter i hverdagen min. De virker ukoordinerte, utrenede, arrogante, non-chalante og uinteresserte. De har større fokus på å love enn å holde, og som helhet virker organisasjonen direkte løgnaktig. Se under for resten av denne klagesangen.

La meg forklare, og la meg forsøke å holde meg saklig, selv om det er vanskelig. Vi har ADSL-abonnement fra Ventelo, og vi har nå feilsøkt et problem, sikkert i over et halvt år. At det har tatt så lang tid skyldes delvis at det kan gå dager og til og med uker mellom hver gang det kommer - og da er det her bare noen timer. Så kommer det selvfølgelig helst når vi er stresset og slett ikke har anledning til å feilsøke, og dessuten ligger det i ryggmargen min at man ikke feilmelder noe man ikke selv har skikkelig feilsøkt - man har jo vært orakel og IT-drift i over tyve år. Men at det har tatt tid, skyldes Ventelo - deres manglede kompetanse og deres likegyldig og fraværende imøtekommenhet på support, og at det ligger dypt i ryggmargen deres at kundene er noen inkompetente suppegjøker.

Før jeg skjeller dem mer ut, la meg forklare problemet i tekniske termer. Normalt har vi et fungerende nettverk som vi er fornøyd med. Men fra tid til annen har nettet en raptus som kan vare i noen timer, kanskje en hel kveld eller lengre. Med det gamle Inteno-modemet vårt var feilmodus at nettet virker i ca 30 sekunder, så er det «borte» i ca 30 sekunder, så virker det i 30 sekunder, borte i 30 sekunder osv osv. Det hele minner om vitsen med han som skulle sjekke blinklyset på bilen: «Virker, virker ikke, virker, virker ikke....». Når jeg sier at nettet er «borte», så kan jeg beskrive det ytterligere med at fra virkende modus slukkes «link»-lysdioden på ADSM-modemet noen sekunder, så blinker den noen sekunder, og så kommer den tilbake lysende i 30 sekunder. Det virker som om linja av en eller annen grunn ramler ned og kommer opp, og forbindelsen resettes. Sekvensen er synkron med at nettet er oppe og nede.

Er så feilen i modemet eller i sentralen? Vel, jeg har koblet modemet fra alt nett i huset, slik at det bare er strømforsyningen og telefonkabelen som er igjen. Når jeg så rebooter modemet, kommer det inn på ulike steder i 30+30-syklusen. Det skulle indikere at det ikke er modemet selv som forårsaker det, men at noe annet trigger det, og at det langt mindre er noe nettverkselektronikk på baksiden som er problemet.

Så er det altså at man må utsettes for supportoidene - disse personene som hvis fremste kvalifikasjon er at de skal tenke minst mulig og følge ferdig oppsatte skripts etter prinsippet om «one size fits none».

Nå har saken vært innom «Teknisk» to ganger - noe som tilsynelatende er unnskyldning for ikke å gjøre noe, for de ringer ikke tilbake slik som førstelinje lover at de skal gjøre. Vi har fått nytt modem - et Thompson SpeedTouch-modem som virker utmerket mesteparten av tiden, men som i beste fall får igjennom 7-8 ping-pakker hvert femte minutt når linja får en raptus. Jeg forsøkte å forklare hvorfor feilen umulig kunne ligge i modemet, men akkurat i den delen av feilsøkingsskjemat stod det at kunden måtte ha nytt modem. Når linja har slått seg vrang, så er det beste jeg kan gjøre å kjøre «ping -a» som sier pip hver gang en pingpakke går igjennom. Så kan jeg holde på med to ting samtidig, én som trenger nett og én som ikke gjør det - og hver gang jeg hører pipene stoppe eller starte, så må jeg manuelt kontekstsvitsje. Det høres ut som oppskriften på en snarvei til galskap, og det er det også.

Så var det hintene om det må være noen andres feil. «Har dere hustelefon ... jaha, har dere kanskje også alarm? Javisst-ja.» Jeg aner omrisset av langvarig fingerpeking. Vel, jeg har koblet fra telefon (og dermed lokal del av alarmsentral), uten at det har bedret på noe.

«Estimert ventetid er under seks minutter.» ... joda, hvorfor er slike estimater undervurderinger? Hvordan orddeles «Ventelo» ... Vente-lo? «En av teknikerne våre vil ta kontakt i morgen formiddag.» Yeah, Right! Det kom en SMS med works-for-me-melding over tre døgn etter.

Foreløpig siste kapittel er at jeg snakket med dem på mandag (tror jeg), og da noterte de i saken at jeg skulle ringe igjen når feilen var der, så skulle førstelinje support koble meg direkte til andre linje support, slik at de kunne feilsøke linja der-og-da. Det høres jo tilforlatelig ut, og teknikeren virket oppriktig og ærlig opptatt av å løse problemet. Og jeg innser jo at feil som opptrer sporadisk er vanskelig å feilsøke i de periodene de ikke er der. Sålangt var det frustrerende, men forståelig. Men hva skjer så? Når feilen kom tilbake rundt 16:05 i dag, så ringte jeg, og fikk beskjed om at det ikke er noen vits å viderekoble meg til «teknisk», for de «gidder ikke» å se på saken. De har nemlig helt av seg selv kommet til at vi trenger et nytt modem, og sålenge det er et nytt modem i posten «gidder» (det var det eksakte ordet han brukte) de ikke å se på saken. Hvorfor er det vits å avtale noe, når den ene parten ikke «gidder» å holde seg til sin del av avtalen?

Det er parallelt med hva som skjedde tidligere, da var det også slik at om linja virket, så måtte jeg ringe på dem igjen når den ikke virket, slik at den kunne feilsøkes. Og om den ikke virket, så var det ingen grunn til å se på den før vi hadde fått en ny boks som heeeelt sikkert skulle fikse alle problemer. Eventuelt var ikke Teknisk tilgjengelig akkurat da, men de skulle se på det veldig, veldig snart og ringe tilbake igjen. Yeah, right! Gjett om jeg har respekt for dem.

Jeg skal spare dere for resten av de tekniske detaljene. Akkurat nå føler jeg bare fysisk vemmelse når jeg leser eller hører ordet «Ventelo». Et vakkel-problem av denne typen sier magefølelsen min at kommer til å fortsette i årevis, med nye modemer, videresendinger rundt i systemet til Ventelo. Jeg tror det faktisk bare er én eneste løsning, og det er å flytte abonnementet til noen andre. Det vil trolig hjelpe, ikke fordi noen av konkurrentene er så mye bedre - det er de ikke - men kanskje vi er heldige og får en linje som virker, slik at vi slipper å oppholde oss lengre den skjærsilden som heter support. Dessuten er et leverandørskifte imperativt for å bevare helsa.

Rett nok vil trolig en annen stakkar ende opp med en linje som er til forveksling lik en jojo, men strengt tatt er ikke det mitt problem, for jeg har faktisk i timesvis forsøkt å hjelpe Ventelo med å finne feilen. Så kan de heller finne noen andre å foreslå effektløse feilsøkingsprosedyrer à la å snu 220V-støpslet i kontakten eller å avvente til neste nymåne.

Oppdatering: Magni forslo at jeg skulle legge ved referansenummerne til saken, og her er de: 469070, 461831, 633933, og sambandsnummer 62319826. Og her er forresten to grafer fra cricket som viser tid for å laste ned en webside som ligger på NTNU hjemmefra. Den daglige grafen redline'er grafen, mens på den ukentlige blir det regnet gjennomsnitt, så det ser ikke så ille ut. Dessuten er det flere av toppene som kommer på tidspunkter som har 30-på-30-av-konnektivitet, og da ser det ikke så ille ut over tid.

På kvelden dro vi tilbake til Delirium Café. Det var tross alt det beste stedet vi hadde funnet, og et sted verd flere besøk, selv om byen er full av gode ølsteder. Det føltes som de hadde en uendelighet av øl vi ikke hadde smakt. Vi hadde planlagt å dra dit tidlig på dagen, men selv de beste planer kan slå feil, så vi ankom ikke før lokalene så smått var begynt å fylles med kveldens kvote av støyende berme.

En i selskapet hadde aldri drukket Kwak før, og var nysgjerrig på ølet og ikke minst glasset. La oss bare innse det, Kwak kan være et greit og fint øl, men det er først og fremst glasset man assossierer med dette ølet. Jeg skulle bestille og bad om en Kwak ved disken og ble bedt om legitimasjon før jeg fikk glasset. Jeg kan ikke huske sist jeg er bedt om leg på et utested - men det var dessverre ikke et ungdommelig utseende som var årsaken. Glasstjelingen av Kwak-glass hadde antatt slike proporsjoner at man måtte pante et legitimasjonskort for å få ut et glass. Jeg tror ikke de hadde tilsvarende på andre typer glass.

Foto: Riflemann; Kilde: Wikimedia; Copyright: GFDL
Kwak-flaske med tilhørende glass

Jeg har hørt om steder der man må pantsette en sko for å få spesielle glass - Den Gode Nabo tenkte å gjøre det for Kwak-glass, mest som gimmikk. De fikk til og med laget spesielle engangstøfler med logo for at ikke de Kwak-drikkende gjestene skulle hinke rundt på ett ben på et ikke alltid helt rent og tørt gulv.

Nå var det for så vidt ikke nødvendig å stjele Kwak-glassene. For det første er all glasstjeling på utesteder i mine øyne en forbannet uting, men dessuten får man i Brussel kjøpt Kwak-glass i mange av souvenir-sjappene - for rundt en norsk hundrelapp og oppover. De har til og med dobbelt-, trippel- og muligens også kvadruppelglass, dvs flere glass hengende på et felles trestativ. Og mens jeg er inne på Kwak, det finnes knapt noe bedre bevis for hvordan korrekt drikke av et Kwak-glass enn disse multiglassene. Et Kwak-glass er ikke et glass med et trehåndtak for å løfte glasset opp til munnen og drikke av det. Det er et glass med et bordstående stativ for å henge glasset på når du ikke har det i hånda. Dessverre blander noen puber glassene og trestativene slik at man tidvis bare med overdreven makt kan få glasset ut av stativet sitt. Glassene varierer nemlig litt i halsens tykkelse, og åpningen på trestativet må være tilpasset det enkelte glass, slik at glass og stativ hører parvist sammen. Opprinnelsen til disse glassene var at man serverte øl til kusker på skysstasjonene. Kusken hadde ikke tid eller lov til å forlate vognen når de skiftet hester, og det var dårlig med stødige vannrette flater å sette fra seg et glass på. Derfor laget man glass som kunne henge på en gaffelformet brakett. Og mens vi er inne på kusker, så var det en yrkesgruppe som var særs beryktet for sin drikkfeldighet, kanskje delvis fordi gjestfriheten krevde at tjenerskapet bød den ventende kusken på ubegrensede mengder drikke når noen kom på besøk, og innfulheten drev dem til å nøde andres kusker til de var dritings.

Foto: John White; Kilde: Wikimedia; Copyright: GFDL
Tappekranene med skilt på Delirium Café

Belgiernes forhold til ølglass er i seg selv bemerkelsesverdig. Enkelte steder er det visst til og med slik at man ikke får kjøpt et bestemt øl dersom alle glassene tilfeldigvis er ute - hevdes det i alle fall. Er slikt en gimmikk eller ligger det noe fornuftig bak? Det er ingen tvil om at glassets form yter noe til opplevelsen av ølets aroma. Og likevel, jeg har sett nok eksempler på bryggerier som har ett felles glass for alle sine typer øl - eller omvendt, at 4dl-glasset er helt forskjellig fra 5dl-glasset. Så selv om glassets form har en betydning, så frykter jeg for at de fleste bryggeriene gir litt blaffen - sålenge glasset bærer deres logo på en prominent måte. Og likeledes blir glassets form irrelevant for mange øldrikkere, bare det annonserer deres personlig valg av drikke: det formidler «se hva jeg drikker». Dermed blir ølglass mer et spørsmål om kommunikasjon og merkelappsetting, og mindre noe som har med smak og aroma. Som støtte for denne teorien tror jeg det kan vises til at glassets viktighet øker proporsjonalt med utvalget. I land der pubene bare selger øl fra ett bryggeri virker det mindre interessant å styre med «riktige» glass. Norge er i så måte kanskje et unntak, men her til lands er glasset en av de svært få flatene der bryggeriene kan plassere sin logo, og vi opplever at selv bryggerier med kun ett øl har flere ulike glassutforminger.

Av øl fikk jeg smakt på Huyghe Campus, som var et sterk, kobberbrun øl med endel sødme og ikke uten en betydelig attraktivitet. Sainte Hélène La Grognard var et gyllent hveteøl med en god del bitterhet og en grapefruktaktig snerpende ettersmak. Verhaeghe Vihtenaar var dypt rødbrun med en balansekunst mellom gjær, syrlighet, brentsmak, sødme, solbær og en vins snerpende ettersmak - et namme-øl av den typen jeg faller i staver over, men som jeg ikke tror er å få i Norge. Huyghe Villers Oud Vielle var et forunderlig øl som jeg ikke helt ble ferdig med: i det ytre var det en bruin, men det var intrikate smaker og dybder. Men på et sted som Delirium har man ikke tid og anledning til å smake to ganger på samme øl, bare fordi det ikke er lett å båssette. Til slutt denne kvelden smakte jeg på St Louis Premium Faro, som var søt og sur og vinøs og alt det som en faro skal være, men som kanskje ikke gjorde så mye mer enn å oppfylle forventningene.

Så dro vi til Beer Circus for å få litt mat, og bedre sted kunne vi knappest ha valgt. Liggende på et hjørne har de to seksjoner: en restaurant og en bar, men alle drikkevarene er tilgjengelig begge steder. Lokalet er romslig, lyst, luftig, men kanskje også her med litt dårlig lyddemping - men fordi lokalet var litt lite og ikke overfyllt, så var det vel helst oss selv som stod for mesteparten av støyen. Maten var ypperlig, og de hadde fulle menyer, ikke bare småretter. Apropos menyene, de var skrevet på tre språk: flamsk, fransk og den lokale flamske dialekten i Brussel, en dialekt som syntes å være litt av alt.

Vi startet med en La Rulles Cuvée Meilleurs Voeux fra fat: mørkebrun, klar, brentsmak, litt salt, middels fylde, krydderaktig aroma og tørr - det var muligens et øl som var igjen etter sesongens juleølutvalg. Cantillon Iris 2004 var messingfarget eller gyllen med lite skum, bitterhet og syrlighet og en intens tørrhet og med en eksplosjon av smak i munnen. Dette er visstnok laget uten hvete og med ung humle for å gi det bitterhet. Bourgogne des Flandres var mørkerødbrun, solbær og malt, endel sødme og litt syrlighet og en litt stikkende følelse i munnen, men generelt god og langt fra kjedelig i smaken. Lindemans Cassis med intens aroma av solbær, syrlig og rødlig skum. Men det ble litt for mye konsentrert solbærsaft og litt for lite øl for meg. Cantillon Dernière Cuvée de '89 var gyllen, tåkete og med rikelig hvitt skum, syrlig, tørr litt emmen kjellerduft og litt for intens for min gane. Girardin Faro var syrlig, søt, klar, mahogny-farget nesten flat og med en grapefruitbitterhet - jeg likte den, men Magni kunne ikke med den og mente at den smakte yoghurt. Så en 't Hofbrauwerijke Hofblues som var svart med brunt skum, sødme og masse brentsmak, kaffe og ristet bygg. Og til slutt en De la Senne Stouterik som var mørk og brent og tørr og sort og sånn ... men også litt tynn i forhold til utseende.

På dette stedet fant vi også det dyreste ølet på turen: en årgangs-Orval fra 1992 til den nette sum av 40 euro. Det tilsvarer omkring 320,- her hjemme. Selv om man tar hensyn til at Orval kommer på 33cl flasker, så er det likevel godt over selv et norsk prisnivå for spesialøl. Orval er forresten et særegent øl. Det er lett å ignorere det, for det lar seg ikke enkelt plassere i noen kurv. Trappistøl, men ikke typisk klosterøl, med noe bakterievirksomhet, men slett ikke noen lambic. Det er det eneste ølet som Orval produserer, rent bortsett fra at de også lager en svakere avart som drikkes lokalt på klosteret.

Orval-elskere har ofte sterke meninger om hva som er den rette alderen på ølet. Noen vil ha det ferskt, helst under tre måneder, mens andre ikke vil røre en flaske om ikke den har noen år på hylla i kjelleren. Det har selvfølgelig ikke å gjøre med årganger som sådann, for ølet blir ikke påvirket av et bestemt års vekstforhold slik vin blir. Men Orval skal berømmes for at de klarer å lage et øl som endrer karakter over tid på en så konsistent måte, og som har ulike kvaliteter på ulike tidpunkt i lagringsprosessen.

Og forøvrig, dersom du trodde at munkene vandret rundt i klosterbryggeriet og brygget øl mellom tidebønnene, så er det nok ikke slik. Bryggeriet drives av en legmann - selv om det selvfølgelig er både under oppsyn av og etter retningslinjer fra munkene. Men flaskene du kjøper og ølet på dem er nok urørt av munkehender.

Bestilte jeg en Orval fra 1992? Selvfølgelig ikke! Jeg oppdaget den relativt sent på kvelden, og det ville vært helligbrøde å bestille en slik øl når man allerede var brisen og smaksløkene var sjokket av tallrike andre aromabomber. I ettertid angrer jeg litt - nei forresten, jeg angrer skikkelig hardt. Det er ikke det at det ikke hadde vært helligbrøde - men man angrer jo oftere på det man ikke gjør enn det man gjør.

Jeg likte Beer Circus. De holdt visst tidligere til i et annet lokale noen metre lengre ned i gata, og det er påstått at dengang var alt så meget bedre. Det er mulig, og jeg har ingen måte å etterprøve det, men det slo meg at det kanskje var et utslag av misfornøydhet med at det som oppleves som perfekt endrer seg. For meg som opplevde dem for første gang var det i alle fall et utmerket sted, og om de var bedre før, så må de ha vært på himmelsk nivå.

Noen slipper juleølene på første lørdag i november, og noen slipper dem på første november, og når første november faller på en lørdag, blir det spesielt travelt.

Det startet med at jeg kl 09:00 skulle bestille juleøl og DH2 fra polet på nettet, men der var det ingen slike øl. Jeg er faktisk temmelig frustrert over nettbutikken til Polet, for den virker ikke spesielt høyt prioritert. En stund i går ettermiddag så den ikke ut til å virke i det hele tatt, og først idag ser jeg at DH2 er kommet inn. Kanskje Billettservice burde overta salget av DH og andre populære øl fra små partier? De har i det minste erfaringer med å selge popkonsertbilletter som blir revet unna med en gang.

Så jeg kastet meg i bilen og dro til nærmeste pol for å få dem til å bestille. De stusset og protesterte når jeg ville bestille DH2 på én ordre, og det øvrige på en annen - i tilfelle den ble utsolgt mens vi stod og bestilte. Men til slutt jattet de med meg - de konkluderte sikkert til at jeg er en særing og dessuten er gebyrene per ordre, ikke per flaske.

Etter at juleølene var bestilt, plukket jeg opp et par andre og kjørte to timer til Inderøy, der Inderøy gårdsbryggeri slapp juleølet sitt fra kl 13:00. Jeg har i skrivende stund ennå ikke smakt det, for det skal få lov til å roe seg litt. De hadde brygget flere batcher, men var blitt nødt til å skifte humle underveis, så egentlig var det to ulike juleøl under samme etikett. Her må altså ølentusiaster også se etter ulike batchnumre. Dermed måtte jeg ha en kasse av hver, samt at jeg måtte fylle på med de andre ølene deres. Fire kasser ble det, samt et par flasker fra den siste batchen med juleøl - en batch han ikke selv hadde smakt på ennå, og som han derfor helst ikke ville selge fra - jeg måtte love å ta høyde for at om den mot formodning skulle være dårlig, så ville han ikke ha solgt noe av den.

Vel tilbake i Trondheim ble det knapt tid til middag før turen gikk til Trondhjem Mikrobryggeri, der juleølet kom på tapp. I år feilberegnet jeg, for de setter juleølet på ved overgangen til november - vanligvis ved midnatt, og dermed egentlig på slutten av «kvelden før». Stig hadde vært der, og fortalte at stemningen hadde vært topp, med mesteparten av personalet som var av vakt tilstede. Ølet var også topp og i stil med tidligere år. Det var fremfor alt sterkt, nokså søtt og med en fyldig krydderaktig smak. Jeg synes det hadde belgiske toner, men kanskje det bare er styrken? De må visst brygge juleølet med litt kandissukker eller maltekstrakt, for meskekaret er ikke i stand til å ta nok malt til å gi tilstrekkelig sukker til en hel batch med juleøl. Styrken er visst i år på 7,8%, og om ikke styrken merkes så godt i hver slurk, så merkes det etter to pints.

Det er et snodig faktum at mange store byer har forholdmessig få mikrobryggerier, for mikrobryggeriene synes å være forlagt på underligste avkroker uten synderlig tanke på antall hoder og mager.

Brussel er i så måte intet unntak og har bare én brewpub, men den ligger til gjengjeld midt i turistløypa ved La Grande Place og heter beskrivende nok «Les Brasseurs de la Grande Place». Det var vel knappest noe spørsmål om vi skulle besøke den eller ei. Riktignok hadde stedet fått negative kritikker online, men den eneste brewpuben på turen er tross alt den eneste brewpuben på turen. Jeg har mang en gang opplevd at andres førsteinntrykk og anmeldelser er helt forskjellig fra hvordan jeg opplever et sted, for førsteinntrykk er kun dét, og de farges ofte av dagsform, tilfeldigheter og de underligste detaljer. Så det var med åpent sinn og moderate forventninger vi trådte inn.

Foto: Meaglin; Kilde: Wikimedia; Copyright: Free Art License
Mikrobryggeriet hos Les Brasseurs La Grand Place

Lokalene var hyggelige og praktiske og gikk over flere etasjer. Bryggeutstyret stod delvis utstilt ved inngangen. Maten var god og kom i rikelige porsjoner. Betjeningen var grei og hyggelig - ja, det var ikke mye å utsette så langt. Men ølet? Vel det var ikke det at det var vondt eller dårlig eller noe slikt ... men det var gjennomgående utypisk. De hadde fire ulike øl, en brune, en blonde, en ambré og en trippel, og det er alle øltyper som man har typemessige forventninger til i Belgia. Likevel, deres blonde var et helt klart øl med nærmest en pilsnerrenhet i smak. Deres trippel syntes å ha smakselementer av wit. Deres brune var veldig søt og mer enn forventet brent. Og deres Ambré hadde masse snert og bitt av både CO2 og humle, men manglet kanskje den fruktigheten jeg hadde forventet i en amber. Det ble i det store og hele forvirrende på dette bryggeriet. Det var nesten så jeg mistenkte noen for å ha navngitt ølene uten tanke på deres smak, eller kanskje å ha ansatt en utforskende og eksperimentglad brygger som ikke føler seg bundet av at puben hadde faste navn og typer på ølene.

Det er helt klart et sted jeg gjerne besøker igjen, om ikke annet for den gode maten og for å sjekke om ølet deres i det minste er konsistent inkonsistent i forhold til seg selv og sin utypiskhet.

Etter å ha stillet sult og tørst, krysset vi La Grand Place og besøkte et annet museum: bryggerimuseet i Brussel. Med besøket på Cantillon friskt i minne ville ethvert annet museum få en utfordring à la å hoppe etter Wirkola. Og akkurat dette museet landet usermonielt og patetisk på kulen.

Det skuffet både de blant oss som besøkte det for første gang, og det skuffet meg som hadde besøkt det før - første gang for over ti år siden. De eneste som ikke ble skuffet, var Magni og Karianne, for de dro på et sjokoladerelatert sted i stedet. Selve museet er relativt lite, med kun tre rom. Det innerste er et miniauditorium dekorert med moderende bryggeutstyr i blankpusset stål. Her kan man sitte ned og se på en søvndyssende videopresentasjon som kjører i løkke. Bryggeutstyret i dette rommet ser fint og flott og rent og imponerende ut og alt sånt, men det forteller ikke så mye. Filmen de viste var for så vidt om belgisk øl, men det kunne nesten virke som den enda mer var om bruk av belgisk øl i og til mat. Det er et relevant og engasjerende tema, javisst, men kanskje ikke helt synkronisert med våre forventninger som besøkende. Den virket turistfokusert snarere enn ølfokusert, og viste mye fin natur rundt trappistklostrene.

Det midterste rommet har en utstilling med historisk bryggeutstyr, men lite av det er merket og forklart, og dermed fikk det litt karakter av «bygdemuseum»: for alle andre enn de som allerede vet, er det vanskelig å oppfatte annet enn at det er en diger samling med gamle, uspesifikke, nedstøvete bryggerirelikvier. Med litt bryggeerfaring og kunnskap om ølhistorie var det mulig å forstå endel mer. Her fant man en humlekurv, et sted var det bryggeårer, det var meske- og kokekar, statuer av St. Arnold med øl-attributter. Det var i det hele tatt mye spennende, men uten merking blir det lett til at man føler seg som en analfabet i et bibliotek: man ser at det er mye kunne hatt glede av, men det er og blir godt utenfor rekkevidde.

Det tredje rommet er en liten minipub der de serverte ett øl. Det var et poeng at det skulle være øl fra ett av medlemmene i bryggeriforeningen (som driver dette museet), men de opplyste av prinsipp aldri hvilket medlemsbryggeri det kom fra. For ølnerder er det som å vifte med en diger rød klut når man serverer et øl og sier: «Jeg vet hva det er, og du må gjerne gjette og spørre og grave, men jeg kommer ikke til å fortelle det, ædda-bædda.» Når det i tillegg tydeligvis var en lys pilsner som var dagens øl, så løftet det ikke opplevelsen nevneverdig.

Jeg nevnte at jeg hadde vært der for ca ti år siden. Jeg må tilstå at sålangt jeg kan erindre, så hadde ikke bryggerimuseet endret seg en døyt siden dengang. Det var akkurat like umerket og videoen like søvndyssende idag som dengang. Jeg hører ikke til de som mener at blind endringskåtskap er menneskehetens frelse, men akkurat dette museet kunne nytt godt av en liten kjærlig oppskibbing over årene.

Museer skal fortelle en historie, de skal formidle en forståelse, de skal gi innsikt, de skal utvide horisonter, de skal gi aha-opplevelser - man skal forlate dem med litt færre spørsmålstegn og litt flere utropstegn, eller man skal forlate dem med noen spørsmålstegn man tidligere ikke visste fantes. Men dette museet gav bare et takras av løsrevne data som vi stort sett hverken forstod eller kunne releatere til noe som helst. At museer er små er vanligvis ingen ulempe, for de fleste overmetter deg før du har kommet halvveis, og du innser at du trenger sesongkort for å komme skikkelig igjennom. Dette museet hadde akkurat den rette størrelsen for noen timers formiddagstur, men dessverre var lite av innholdet fordøyelig.

Var besøket i museet verd de euroene og den tiden det tok. Tja, vi hadde vel irritert oss grønne om vi ikke hadde besøkt det, men det er ikke et museum du kommer tilbake til neste dag eller neste år, for å si det slik.

Etterhvert endte vi på ølbutikk, og hva er vel vondere enn å gå på en butikk som bugner av rimlige varer du ønsker å kjøpe, og å vite at det er begrenset hva du kan ta med hjem. Det er som å være seks år og besøke den store sjokoladebutikken, og få beskjed om at du bare kan velge fem biter. Det er ikke så mye tollen som setter begrensningene, for til en tollsats på 20 kroner per liter kan man fortolle opp til mange-og-tyve liter, men sakene skal jo fraktes i flybagasjen. Så der gikk vi da langs hyllene, og hadde lyst på en-av-hver, mens vi forsøkte å blinke ut de vi bare måtte ha med. Det ble litt fokus på Westvletern og variasjoner over lambic, samt et utvalg av effekter som pubforkleder og slikt.